Jenny og Samir høster og lager hagefest
Jenny og Samir har en liten hage. Nå er det høst. Om våren hadde de sådd sukkererter og bønner som de plukker nå, og gulrøtter som de graver opp.
– Nå har vi i hvert fall høsta det vi sådde, sa Samir.
– Der sa du det!
– Hva da?
– Du sa at vi har høsta det vi har sådd!
– Det heter jo det. Å ta opp gulrøtter og poteter og kål og plukke bønner og sukkererter og skjære kornet. Da høster vi.
– Men da er det jo derfor høsten heter høst! Det har jeg ikke tenkt på før, men det må jo være derfor!
Jenny så på bøtta med gulrøtter, hvite bønner og grønne sukkererter. – Er det ikke litt for mye for oss?
– Vi kan lage hagefest!
– Vi kan lage verdens beste høstsuppe!
– Hva skal vi ha oppi? Vi må forberede oss!
– Vi trenger en kjele og vann, og vi kan skjære opp gulrøtter.
– Og de hvite bønnene. Og vi kan strø sukkererter på toppen da blir det enda penere. Og bedre!
De fikk låne det de trengte hjemme.
– Hvem skal vi be?
Vi kan be de tre nye naboene våre! sa Jenny.
– Dem kjenner vi jo ikke.
– Og gamle Hansen, sa Samir.
– Han forteller så mange morsomme historier bestandig.
– Og hvis det blir mer igjen, kan vi be klassen vår, sa Jenny.
Hen var borte ved romskipet og skrudde på ting. Hen hørte visst hva de sa, for da kom det: – Det vokser jo mer som kan spises her.
– Her? Vi har ikke sådd mer enn dette.
– Men det er noe her fra før, sa Hen. Det kan være blader fra brennesle og bjørk, det er gode saker. Og blomster og blader fra geitrams. Kanskje dere finner blåbær og rognebær. Og bladene til løvetann? Men ikke for mange, de er litt beske om høsten.
– Og vi kan be gjestene ta med litt hver, sa Jenny.
Så gikk de til de tre nye naboene og gamle Hansen, og de sa ifra til klassen.
De første gjestene var de tre nye naboene. Ei mor, en far og ei jente. De hadde med seg en pose med ris og tre løk som de la i suppa. De forsto ikke mye norsk ennå. Det var sannelig bra at Hen kunne forstå og snakke alle språk. Hen satte seg sammen med dem, de prata og fortalte og lo alle fire.
Samir stakk ei skje ned i suppa og smakte. – Det smaker grønt, sa han. – Grønt er fint, sa Jenny. – Vi får sikkert noen ringblomster av den andre naboen som vi kan klippe opp og strø på suppa til slutt. Det blir fint og oransje. Perfekt. Snart ferdig.
– Hallo og god dag, hørte de en stemme. Det var gamle Hansen. Han hadde vært sjømann hele livet.
Han hadde med seg en hermetikkboks. – Vær så god, sa han. – Jeg ser dere har en katt her. Her er noe godt dere kan ha oppi suppa. – Tusen takk, sa Jenny og Samir. De så på boksen. Det var et bilde av en katt utenpå. – Deilig kjøtt, sa gamle Hansen. – Noe som alle kan like.
Så gikk han for å sette seg sammen med de andre fire. – Skip ohoi! Kattemat? sa Samir.
– Vi kan ikke ha den i suppa, sa Jenny. Vi veit ikke hva den er laget av. Vi kan spørre om Katt vil ha den.
De åpna boksen og satte den foran Katt. Katt så ikke på den. Katt gravde et hull i bakken.
De hørte stemmen til Gamle Hansen lang vei. De hørte at Hen oversatte for de tre nye naboene. Naboene lo.
– Jeg seilte på de sju hav! ropte gamle Hansen fornøyd. – Med bananer og kokosnøtter. Alle steder måtte vi bære sekker og kasser ut av båten, og så måtte vi bære sekker og kasser inn i båten. Bare se på ryggen min. Helt bøyd. En gang vi var midt ute i Stillehavet, kom det en fryktelig storm. Bølgene gikk så høyt som skyskraperne i Jemen. Båten balanserte. Opp og ned. Opp og ned. Kapteinen sto til rors, og vi som var sjømenn og sjødamer tok alle bøttene og tømte vannet ut av båten. Vi holdt på dag etter dag. Og natt etter natt.
– Hvor lenge varte stormen?
– I to måneder.
– Men maten, spurte Jenny.
– Vi hadde kålrot.
– Kålrot?
– Ja, kålrot. Det er ei rot med C-vitaminer som er rund og som vokser i jorda. Du kan så kålrotfrø. Vi spiste kålrot, men så var det ikke mer igjen.
– Hva gjorde dere da? spurte Samir.
– Da spiste vi mus. Alle båter har mus. Det er kjøtt, sa gamle Hansen. – Proteiner. Da kunne vi leve helt til stormen la seg. Da vi kom til land, drakk vi vannet i kokosnøtter en hel dag. Vi gravde opp sikkert to hundre kokosnøtter.
Moren begynte å le. Hun sa noe.
– Hun sier at du er veldig morsom, Hansen, sa Hen.
Gamle Hansen smilte stolt.
– Kokosnøtter vokser på høye palmer, hvisket Jenny, de vokser ikke nede i bakken. – Er det suppe snart, sa gamle Hansen. – Suppa er ferdig! Kom og hent! ropte Samir.
Alle tok en tallerken og ei skje og helte opp suppe med den store øsa.
– Det lukter godt, sa moren.
– Veldig godt, sa faren.
– Jeg er sulten, sa jenta. – Hva er det vi spiser?
– Naturens egen suppe, sa Jenny.
De gikk bort til stolene. Det var plass på gresset også. Suppa var så pen med de gule gulrøttene, den hvite risen, de hvite potetene og de hvite bønnene, de grønne bladene fra brennesle og løvetann, den lyse løken, de blå blåbærene, de røde rognebærene og på toppen lå de grønne, knasende sukkerertene og de oransje ringblomstene.
– Ei vakker suppe, sa moren.
– Deilige sukkererter, sa jenta
– Blåbær har jeg ikke smakt før, sa faren.
Da kom Katt bort til dem. Katt hadde armene fulle av noe de kjente igjen. Noe godt. Noe med skall. Katt la en haug på bakken foran dem og tok en. Knuste skallet. Inni var det to nøtter.
– Peanuts! ropte jenta.
– Peanøtter, sa Jenny overraska. – Har du sådd? – Høsta, sa Samir.
Katt smilte og ga dem flere peanøtter.
Et ekorn løp forbi dem og klatra fort opp i epletreet.
– Vi spiste ekorn også, sa gamle Hansen. – Med hår og alt. Halen kunne være litt tørr. Men god. Vil dere ha?
Hva tror du de andre svarte på det?