Frø-hopping om høsten når noen forbereder seg
Jenny, Samir, Hen og Katt satt inne i glasskula. Romskipet, egentlig. Glasskula satt fint fast mellom to greiner, høyt oppe i et stort bjørketre. Det blåste. Løvet dasket på dem.
– Høsten er begynt, sa Jenny og pekte på noen gule blader.
– Skal vi fly, spurte Hen. – Været er perfekt!
Ja, det ville selvfølgelig Jenny og Samir. De åpna døra og gikk ut på greina.
Ta hverandre i hendene, sa Hen. – Jeg teller til tre, og vi hopper. En – to – tre!
De hoppet. De landet på noe stort og rosa. – Jeg står på en rosa banan! ropte Jenny. – Det går ikke!
– Det er ikke bananer. Det er de lange knoppene på en blomst, sa Hen.
– Men knopper om høsten, er ikke det rart?
– Følg etter meg, sa Hen.
De klatrer nedover.
– Her er det rosa blomster! ropte Samir. – Nå er vi kommet til sommeren! Nedover, nedover! ropte Hen.
De kom til noen belger. – Er det sukker-erter, spurte Jenny.
– Nei, det er belger eller kapsler med små, svarte frø.
– Nå er vi hos høsten, lo Samir. – Hva heter denne blomsten?
– Den heter geitrams. Vi går lenger ned!
– Kapslene sprekker! Det kommer ut fjær! ropte Jenny.
De så at kapslene åpna seg foran øynene på dem. Ut velta det hvite fjær, nei ull, nei silke, hår! Vinden tok tak og ut fløy et lite svart frø med hvite fjær. Mange! Ei sky! Det er dem vi skal fly på! ropte Hen. – Når jeg teller til tre, hopper dere ut på et frø. Hold dere fast i de hvite hårene. En – to – tre!
Jenny kastet seg fram, tok tak i noen av hårene som Hen hadde sagt, holdt seg fast og fikk satt seg ned på frøet. Med et rykk ble hun løftet opp i luften. Det gikk så fort! Hun holdt på å falle av! Men hvor var Samir? Der kom han fykende. Han holdt seg hardt fast i de hvite hårene. – Vi flyr! ropte Samir. – Jeg er en fugl, ropte Jenny.
Vinden tok tak i silkehårene og blåste dem av sted. Nedover, oppover, enda høyere.
– Vi flyr til Marokko! ropte Samir. – Til Polen! ropte Jenny. – England – eller Svalbard! ropte Samir. – Nei, Irak og Kina og Amerika!
Da så de Katt. Katt satt ikke. Katt holdt seg fast i frøet og hang etter som et flagg. Katt svingte flott hit og dit og smilte et stort kattesmil. – Katt er akrobat på sirkus! ropte Samir. Hen så på Katt og ropte: – Katt er en mester til å fly. Katt liker å fly over ørken og hav, over berg og dype daler. På vår planet er det mange som gjør det.
Uten et fly å sitte inne i?
– Ja
Jenny kjente at vinden bar henne. Den dytta henne videre oppover mot et tre med røde bær. Sola skinte på dem, de var så blanke og pene. Da så hun et hode. Det var stort. Det hadde nebb. Hun så det var en trost. – Hva spiser trost? ropte hun. – Bær, ropte Samir. – Og meitemark, ropte Hen. – Er ikke det kjøtt? spurte Jenny. – Jo, proteiner, sa Hen. Og vi er kjøtt! sa Jenny. – Og veldig små, ropte Samir. – Jeg håper ikke vi setter oss fast i det treet!
Ta tak i hårene på frøet og bøy dem til høyre! ropte Hen. – Sving vekk!
Jenny så ned. Det var langt til bakken. Hun dro i de hvite hårene alt hun kunne. Til høyre. Kanskje hun klarte å svinge unna kvistene på treet. Hun så at Samir gjorde det samme. Svingte vekk. Hen også.
Det gikk! De kom til å fly forbi!
Da kom det et sus. En sterk vind tok tak i dem. Jennys frø ble blåst bort til en kvist. Der surra hårene seg fast, og der satt Jenny også fast. Hodet til trosten var mye større enn hele henne! Hun så Samir, han forsøkte av alle krefter å svinge vekk, men det gikk ikke. Han også satte seg fast i treet.
Trosten så interessert på dem.
Da kom noe oransje fykende. Det fløy som en liten rakett rundt hodet til fuglen, rundt og rundt, foran og bak, opp og ned, rundt igjen. Trosten forsøkte å følge det rare oransje insektet med øynene, men nei. Det gikk for fort. Den ble redd og fløy.
Jenny og Samir gikk av frøet og ut på greinene. Det var som å gå på fine bruer. Hen kom også. Så kom den oransje raketten susende. Du skjønner vel hva det var. Ja, det var selvfølgelig Katt. Katt hadde med en stor, rød melon. Melon? sa Samir. – Nei, rognebær, sa Hen. – Sett dere rundt den, så smaker vi! De satte seg. Samir beit av et stykke og tygde. Uuh, surt! ropte han. – Men godt. En fin dag. Jeg ble ikke spist. Er troster slemme?
– Ikke slemme, sa Hen. Den er bare sulten. Og så forbereder den seg.
– Forbereder seg?
– Ja, jeg så at det var en ungdom. En troste-ungdom. Den må spise mye for å vokse og bli sterk. Den skal snart fly veldig langt, kanskje til Spania.. Det er ikke noe mat for den her i Norge om vinteren. Ikke bær, ikke meitemark. Så den forbereder seg.
– Hva betyr egentlig å forberede seg? Jenny tenkte på det.
– Det er å gjøre noe smart, så ikke noe dårlig skjer.
– Noe smart før det skjer?
– Ja, sånn som at dere tar på dere sko når det er kaldt ute. Dere forbereder dere på å gå ut i kulda. Dere vil ikke fryse på føttene, ikke sant, enda det er kaldt?
– OK, sa Samir. – Da skjønner jeg litt av hvert. Blomstene forbereder seg til vinteren. De gjør noe smart før det skjer noe dårlig. De veit at de skal visne og dø, men de har laget frø som lever videre til vinteren er slutt.
– Smart! sa Jenny.
– Alt i naturen i Norge forbereder seg til vinteren, sa Hen. Insekter, dyr, fugler, blomster, trær …
– Og mennesker, sa Samir. – Vi tar på oss sko!
– Skal vi hoppe på et nytt frø? Det flyr så mange forbi her, sa Jenny.
Katt sto klar alt.
– Vent, det er noe jeg lurer på, sa Samir. – Er et frø begynnelsen eller slutten?
– Det kommer i hvert fall forbi her, fordi noen forbereder seg, sa Jenny. Er dere klare til å fly? sa Hen. – En, to, tre, hopp!