Meitemarken har fem hjerter
Nå skal du få høre noe rart. Det er ei fortelling om Jenny og Samir. De er mennesker. Så er det Katt og Hen. Hvor kommer de fra? Det veit vi ikke. De kom i et romskip. Det er helt rundt som ei kule. Det er av glass. Romskipet landa i et tre med et kræsj! Det var jo merkelig. Men det er noe som er enda rarere. Det er at Hen, altså Hen som kom med romskipet, Hen kan gjøre andre små. Veldig, veldig små. Så små at de kan gå inn i huset til meitemark!
Nå skal du få høre om da Jenny og Samir, Katt og Hen var ute en kveld det var mørkt. Det var stille. – I kveld må vi bli små, sa Hen. – Vi skal se på noe fint. Bli små! sa han.
De ble små. De ble så små som neglen din. Nei, som halve neglen på den minste fingeren. Jenny og Samir måtte klatre for å komme over små pinner på bakken. Foran dem var det noen store, brune klumper. – Vi gjemmer oss, sa Hen. – Vi gjemmer oss bak denne fine bæsjen.
– Er det bæsj fra en elefant, spurte Samir. Han ville ikke møte en elefant fra sirkus. Han var for liten.
– Nei. Fra en meitemark sa Hen. – Fra en stor meitemark som heter Lumbricus! Lumbricus terrestris. Den kan bli like lang som leggen din. Den dytter ut bæsjen sin. Det er den vi ser. Hysj! Nå kommer den!
Jenny kunne ikke se noe. Hun så ikke det sultne piggsvinet som sto rett bak dem heller. Hun så der Hen pekte. Det var et hull i bakken. Noe kom opp. Noe langt og spisst og brunt. Det var en meitemark. Den følte på bakken. Den kjente her, den kjente der.
– Den leter etter løv, sa Hen lavt. – Den vil spise blader som har falt ned fra trærne. De som er litt gamle og våte er best. Den tar gammelt gress også. Den liker at det er litt råttent.
– Hva er råttent?
– Har du sett et eple som er blitt brunt og bløtt? Det er råttent. Det går i stykker. – Se! Der drar den et blad ned i gangen sin!
Jenny så at den dro det store bladet ned i gangen. Litt og litt. Det ble borte. Kom! sa Hen. – Vi blir med!
– Nei, takk, sa Samir. – Jeg må hjem og rydde på rommet mitt. Det er veldig morsomt. Dere burde prøve en gang!
– Ikke tull, da, sa Jenny og hoppet etter Katt og Hen ned i hullet. Samir ville ikke være alene og løp etter. Ned i hullet. Ned i mørket.
Samir falt. Nedover og nedover. Enda lenger ned. Han kjente noe med beina. – Hei, ikke stå på hodet mitt, lo Jenny. De falt enda lenger. Samir tenkte på en film han hadde sett. Den var om Alice i Wonderland. Alice var ei jente som falt ned i et hull i jorda. Der var det en rar verden.
Så var de nede. Hen holdt fingeren foran munnen. Hen hadde fire briller i handa. Samir hadde ikke sett sånne før. Han fikk en. Det var ikke brilleglass. De så ut som to store stjerner. Var det kameraer? Det lyste blått lys ut av dem. – Marken merker ikke det blå lyset, sa Hen.
Samir snudde hodet hit og dit og lyste. De var nede i en tunnel som gikk bortover. Der lå den store meitemarken og spiste løv. Men så rart! Samir så inn i meitemarken! Han så tvers gjennom huden! – Jeg ser inn i marken, hvisket Samir. – Jeg ser inn i marken!
– Jeg vil se inni Samir! lo Jenny. – I dag kan vi bare se inn i meitemark, sa Hen.
Samir lyste. – Er det tau og kuler og pølser inni marken? spurte han.
– Nei, nei, sa Hen. – Se, marken har munn. Den har ikke tenner. Den kan ikke tygge med munnen. Den svelger maten.
– Jeg ser ei tjukk pølse rett etter munnen, sa Samir.
– Det er svelget, sa Hen. – Marken spiser mye og svelget blir fullt av mat. Så går den videre gjennom spiserøret.
– Jeg ser ei tjukk pølse til, sa Samir.
– Den første er en kro, sa Hen. Det er den første magen. Nå er den full av mat. Der blir maten bløt. Den andre magen rører på seg! sa Samir. – Er det noen der inne?
– Nei, det er tyggemagen som klemmer. Den heter en krås. Det er den tredje pølsa. Tygge-magen har sterke muskler. Den knuser maten. Det er litt sand der også. Maten blir suppe. Suppa går videre i tarmen. Tyggemage! tenkte Samir. – Smart å ha når du ikke har tenner!
– Fugler har heller ikke tenner, sa Jenny.
– Det er sant. Men de har kro og krås!
– Meitemark og gås – kro og krås, sa Jenny.
Jenny lyste. – Hva er de fem ringene der? spurte hun.
– Det er fem hjerter, sa Hen. – De ser ut som fem ringer.
– Har den nese? Puster den? Har den lunger til å ha luft i?
– Nei, den har ikke nese, kan ikke puste, har ikke lunger. Men den må ha oksygen som vi. Oksygen er i lufta og i vannet.
– Er den en fisk?
– Nei, den har mange små hull i huden. I vannet er det oksygen. Oksygenet i vannet går inn i huden gjennom de små hullene. Blodet tar oksygenet med seg til kroppen.
– Da liker den vann, da?
– Ja, den må ha det fuktig. Den dør når det er tørt.
– Bor det meitemark i ørkenen? sa Hen.
– Jeg gjetter nei, sa Jenny. – Hva er den ballen der, sa hun. Hun lyste med brillene på en lys klump.
– Det er hjernen. Marken har hjerne og nerver. Den kan kjenne varmt og kaldt, og lys og mørke og lukt. Og den kan kjenne god mat. Den merker at jorda rister litt når det kommer noen. Den trekker seg fort sammen, kryper vekk og gjemmer seg.
– Hvorfor er den stripete, spurte Samir.
– Du ser mange ledd. Marken kan strekke ut noen ledd. Den kan klemme sammen noen ledd. Du ser det når marken kryper bortover. Tjukk, tynn, tjukk, tynn.
– Har den ikke bein?
– Nei, den har børster. Den har åtte børster på hvert ledd. Den holder seg fast med børstene. Den er en børstemark. Hvis det kommer en fugl og tar den i nebbet, kan marken holde seg fast i gangen sin. Den har sterke muskler. Men noen ganger er fuglen sterkest.
– Er alle meitemarker like inni? lurte Jenny på.
– Ja.
– Liker de den samme maten?
– Nei. Denne marken liker best visne blader fra trærne, litt røtter og vissent gress som ligger på bakken. Den drar maten ned i gangen sin og spiser den der. Denne marken heter stor-meitemark. Andre meitemark liker best å spise jord. De spiser seg bortover. Det gjør grå-meitemarken.
Samir så seg omkring.
– Har denne marken bare én gang?
– Ja. En gang langt nedover. Den kan bli tre meter dyp. Den gnir veggene inn med spytt og bæsj. Da blir de harde. De kan vare i mange år. De blir ikke ødelagt så fort. 12 år er helt vanlig. Kanskje marken lever i åtte år. Så dør den. Da kan en annen mark bo der. Noen ganger er 30 år gamle!
Den lager et hvile-rom nederst. Den sover som en bjørn i et hi. Før den sovner, tar den et løv-blad på bakken og tetter inngangen med det. Den ligger i dvale om vinteren. Vi er i hvilerommet nå.
Samir lyste på noe som liknet på en liten ballong.
– Der ligger eggene, sa Hen. – To mark kan legge seg ved siden av hverandre og gi sperm til hverandre. Begge to har sperm. Begge to har egg. Sperm blander seg med egg. Da kan det bli nye små meitemark.
– Det rosa beltet, da? spurte Jenny og pekte på marken.
– Det rosa beltet lager en pose som eggene kan være i, sa Hen. – Posen heter en kokong. Marken tar av seg posen. Etter noen uker kommer små mark ut. Stormeitemarken som vi ser nå, parer seg i gangene nede i bakken. Da ligger kokongene i jorda.
Jenny lente seg fram. Hun ville se nøyere på det rosa beltet. Da falt hun. Det var skolissa som hadde løsnet. Hun tråkka på den. Hun falt oppå marken. Hun mista stjerne-kamera-brillene med det blå lyset. Det blå lyset mitt! ropte Jenny. – Hysj! ropte Samir høyt. Han måtte jo rope høyt når Jenny ropte så høyt. – Hysj!
Marken skvatt, trakk seg sammen, strekte seg ut og krøp i full fart oppover i gangen sin og ble borte. Helt vekk. Hen, Jenny, Samir og Katt klatra etter. Det var vanskelig. Det var litt glatt. Det var bratt. Men gangen raste ikke sammen over dem. Veggene var sterke. Samir vart glad for at han ikke var bakerst. Katt var bak han.
De kom opp. De så stjernene på himmelen. På gresset sto et stort dyr med pigger. Et dyr som liker kjøtt. – Så stor som en elefant! hvisket Samir. – Det er vi som er små, hvisket Jenny. De ble ikke spist. For piggsvinet spiste noe annet. Noe annet som den likte veldig, veldig godt. Du gjetter det kanskje? Du gjetter at det var langt og brunt?
– Bli stor! sa Hen. De ble store. Hen fikk stjerne-kamera-brillene med blått lys. Tre stykker. Jenny sine lå igjen i hvilerommet til marken. – Tenk om noen finner dem, sa Samir. – En gang noen graver i jorda og sår frø.
Kanskje en ny Lumbricus terrestris tar dem på seg, sa Jenny. – Og kommer til deg om natta og lyser på tarmene dine!
– Nei, nei, sa Samir. – På rommet mitt er det alltid veldig, veldig tørt! Nå går vi hjem.
Og det gjorde de. Piggsvinet tygde hjerter, kro og krås og hadde det fint lenge.