Meitemarken har fem hjerter
Jenny, Samir, Hen og Katt er ute.
Det er kvelden.
Det er mørkt.
– Bli små! sier Hen.
Alle ble små.
De gjemte seg bak bæsjen
til den store meitemarken.
De så et hull.
En mark kom opp.
Den følte på bakken.
– Der er Lumbricus, sa Hen.
– Lumbricus terrestris!
Den tok med seg et løv-blad
ned i gangen sin.
Jenny, Samir, Katt og Hen fulgte etter. Det var langt ned. Og mørkt.
Hen ga dem noen rare briller.
Samir så på dem.
Briller med to store stjerner?
Som lyste blått?
Han tok dem på.
Det blå lyset traff marken.
Han kunne se hvordan marken var inni! sa han.
– Jeg ser rare pølser og kuler og tau!
Han lyste på en pølse.
– Det er en mage, sa Hen.
– Den heter en kro. Der blir maten bløt.
Samir lyste på en annen pølse.
– Det er en annen mage, sa Hen.
Den tygger maten.
Den heter en krås.
Marken har jo ikke tenner!
Akkurat som fugler.
Jenny lyste med blått lys.
– Fantastisk! hvisket hun.
Hva er de røde ringene der?
– Det er hjerter, sa Hen.
– Den har fem hjerter!
– Men har den nese?
– Nei, men den tar oksygen fra vann.
Den har små åpninger i huden.
Marken vil ha det litt fuktig.
Hvis den er i sola og tørker,
så dør den.
Marken hadde et rosa belte rundt magen. Jenny ville se på det.
Da datt hun.
Hun falt oppå marken.
Marken forsvant ut. Fort!
Hen, Jenny, Samir og Katt klatret etter.
Det var langt og bratt.
De kom opp.
Da så de opp på et piggsvin. Bli stor! sa Hen.
Piggsvinet tygde og spiste noe.
Noe med hjerter, kro og krås.
– Alle må ha mat, sa Jenny.
– Det er fint at ikke alle liker det samme, sa Samir.
Jenny hadde mista brillene sine
nede i gangen til meitemarken.
– Kanskje noen finner dem
når de graver i jorda, sa Samir.
– Eller kanskje Lumbricus terrestris
kommer om natta
og lyser på tarmene dine, lo Jenny.