La spiren bli grønn!
Jenny og Samir går i samme klasse og er venner. De har opplevd noe merkelig. Det har landa et romskip i hagen deres. Det kræsja i et tre. Det så ut som ei kule av glass. Ut kom Hen og Katt. De har ikke fortalt hvorfor de kom. Hen sa bare: Vi kommer i fred. De kom fra en av planetene til ei rød sol. Sola heter Proxima Centauri. Hen snakka språket deres. Det var rart.
Nå hadde Hen og Katt reparert romskipet. Det sto på bakken og så ut som ei stor kule av glass. Hen sa:
– Vil dere være med en tur ned i jorda?
– Nei takk, sa Jenny, jeg må hjem og spise nå, dessverre!
– Nei, takk, sa Samir, jeg må også hjem og spise nå, dessverre!
– Vi kan kjøre med romskipet, sa Hen. – Bli med inn, så skal dere se.
Jenny og Samir så på hverandre.
– Skal vi? hviska Jenny.
– Vi kan jo gå inn og se, hviska Samir.
Der var det fire små stoler som satt fast i gulvet. Hen lukka døra og sa:
– På vår planet kan vi bli både små og store. Da kan vi gå alle steder og se på alle ting. Nå vil vi gjerne vise dere noe nede i jorda. Da er det beste å være veldig liten. Blir dere med på det?
Blir vi store igjen? spurte Jenny.
– Blir vi akkurat sånn som vi var? spurte Samir.
– Ja, akkurat like store. Ingen forandring,
– Da blir vi med!
Katt trykte på en knapp på beltet sitt. Jenny så at blomstene vokste høyt rundt dem. Trærne ble høyere. – Alt blir større, sa Samir. – Jeg ser bare gress.
– Det er vi som blir små, sa Hen.
Katt styrte romskipet mot et hull i bakken. – Vi låner tunnelen til meitemarken, sa Hen. De kom ned i jorda. De så hvite tråder var alle steder. – Røtter, sa Hen. – Det er vann, sa Jenny. – Det regna i natt, sa Hen.
Katt stoppa romskipet. Foran dem var det tre store, hvite baller. – Noen har gravd ned fotballene sine, sa Samir og pekte. – Men de er mye større enn oss! Hva er det?
– Ta på dere disse brillene, sa Hen. – Når du har på dem, ser du hva tiden viser deg. Derfor heter de Tiden er din venn.
Jenny og Samir tok på brillene. Hva var det de så? Hva var de tre store ballene?
– Tre erter, sa Hen. – Se nå!
– Det kommer ut noe! ropte Samir. – En hvit, stor mark! Nei, en slange! sa Jenny. – Kjør hjem!
Hen smilte og sa: – Vent. La tiden virke. La øynene se. Han var redd.
– Det er ei rot, sa Hen.
– Ei rot?
– Ja, rota til ei plante. Ei rot kommer ut av erta nå. Frøet spirer! Rota skal sette fast babyplanta og gi den mat.
– Baby? Samir så ikke noen baby.
– Inni erta er det ei veldig lita erteplante. Den vil vokse. Først kommer rota. Hvis dere venter litt, kommer stengelen.
– Hva mener du med baby? spurte Jenny.
– Det er ingen menneskebaby, sa Hen. Det riktige navnet er en kime. Inni kimen ligger alt som trengs for å lage ei ny plante. Tenk på mennesker. Inni magen til mammaer kan det vokse et foster som har alt som trengs for at det skal bli et menneske. Inni et frø er det et foster som kan bli ei plante. Plantefosteret spiser det som er inne i frøet og lager rot, stengel og blader
-Se! Hen pekte. Ut av erta kom det ei rot til.
– Ei rot til, sa Samir. – Den vokser oppover!
– Det er en stengel, ikke rot, sa Hen. Den bøyer hodet, sa Jenny.
– Øverst er det blader, sa Hen – Den bøyer hodet for at ikke stilken skal brekke på toppen. Når stengelen kommer over bakken, er planta født. Da kan den begynne å skaffe seg mat sjøl. Da blir den grønn.
– Den kan ikke gå i butikken, lo Samir.
– Nei, planta får næring fra jorda. Rota henter næring. Bladene lager næring når sola skinner på dem. Rota og bladene gjør sånn at hele planta kan vokse. Og så må regnet gi den vann.
Samir hørte hva Hen sa. Men det var litt rart. Hvordan kunne det være et lite tre inni et frø?
– Har et stort tre med epler vært et frø? spurte han.
– Ja, sa Hen.
– Har gressmatta på fotballbanen vært frø?
– Ja, mange frø.
– Har alt vært frø? spurte Jenny.
– Ja, alle trær, blomster, busker, gresset … Frøet er en måte planta lever videre på. Plante - frø - plante - frø - plante - frø - plante …. Planter som lager frø har levd på jorda i hundre millioner år.
– Men hvis plantene ikke lager frø, da stopper det?
– Det er sant. Tenk på mat. Hvor kommer brødet fra, spurte Hen.
– Fra korn.
– Og hva er korn?
– Det er frø!
– Og hvor kommer melka fra?
– Fra kuer.
– Og hva spiser kuer?
– Gress.
– Og hvor kommer gresset fra?
– Frø! Men kan det leve mennesker på jorda uten frø?
– Hva tror du? spurte Hen.
Jenny og Samir ble stille. Jenny tenkte: – Hvor viktig er frø, egentlig? Hvis det fantes en diger støvsuger som suger vekk alle frø, ville alt dø da? Hvis alle frø ble ødelagt?
Hen så på Jenny og sa: – Det finnes ingen slik støvsuger, og det er ikke sannsynlig at alle frø blir ødelagt samtidig. Men det er noen som har tenkt på å ta vare på frø, heldigvis. Har dere hørt om frøbanken?
– Nei, men mener du en bank som har penger?
– Det er en bank som passer på frø. Den ligger på Svalbard. Svalbard er ei gruppe med øyer som tilhører Norge og ligger mellom Norge og Nordpolen. På Svalbard er det laget store rom langt inn i fjellet. Der er det 18 kuldegrader hele året.
– Hvordan er frøene kommet dit, lurte Samir på.
– Jo, sa Hen, det er mange land som sender frø fra landet sitt. De er mest opptatt av frø som lager mat til mennesker og dyr, men også alle andre frø. Det er flere frøbanker i verden. Men den på Svalbard er den sikreste, for den ligger i fjell og kulde.
– Blir den ikke ødelagt av noen ting?
– Nei. Den trenger ikke kjøleanlegg og strøm, for det er kaldt fra før. Den kan ikke bombes i stykker. Til og med atombomber kan ikke ødelegge den.
– Men hvis noen ødelegger frøene i et land?
– Da kan de få tilbake frø fra frøbanken på Svalbard. Der er det mange frø av hvert slag. De kan så dem, og da spirer frøene og blir nye planter som lager nye frø.
– Jeg har aldri tenkt på at frø er så viktig, sa Jenny.
– Frø er så viktig, sa Hen. – Frø er viktigst. Derfor må menneskene ikke ødelegge frø. På vår planet Mo-lo ødelegger vi ikke frø. Våre frø er vennene våre.
Men på jorda er det mennesker som har funnet ut hvordan de kan ødelegge frøene. Hvorfor ødelegger noen på jorda frø, spurte Jenny.
– Fordi de selger frø. De har tenkt at bønder skal kjøpe nye frø av dem. Men bønder i hele verden pleier alltid å ta noe av kornet eller risen sin og så det på nytt. De har frø sjøl. De spiser ikke alt. Sånn kan plantene leve videre og videre i år etter år, og gi mat til mennesker og dyr. Det er jo veldig stygt å ødelegge frø så de ikke spirer! sa Jenny. Nå var hun sint.
– Ja, og det mener nok de fleste menneskene også, sa Hen.
– Mange har protestert. Så de som har funnet opp å lage døde frø, har sagt at de ikke vil selge dem. Men de har ikke kasta oppskriften.
– Men hvordan klarer plantene å lage frøene sine?
– Jeg skal fortelle det en annen gang, sa Hen og smilte. – Si farvel til frø og spirer!
Katt snudde romskipet, og de kjørte sakte mot lyset. Jenny snudde seg og så på frøet med den lille rota og den nye stengelen. – Ha det, lille babyplante, sa hun inni seg. – Jeg ser deg igjen over bakken, du som kan spire!