Risobium i erteknollen
Jenny og Samir går i samme klasse og er venner. De har opplevd noe merkelig. I går landa det et romskip i hagen deres. Det så ut som ei kule av glass. Ut kom Hen og Katt. De har ikke fortalt hvorfor de kom. Hen sa bare: Vi kommer i fred. Og de sa at de kom fra en annen planet. De kom fra en av planetene til ei rød sol. Sola heter Proxima Centauri. Hen snakka språket deres. Det var merkelig.
I dag driver Hen og reparerer glasskula. Jenny og Samir har gravd i jorda for å gjøre den løs og lett. Dagen er fin. Det er vår. Våren er mellom vinteren og sommeren. Det er litt løv på trærne. Det er noen blomster. Tida er inne for å så frø.
– Jeg elsker sukkererter! sa Jenny. Hun åpna posen med frø og telte dem. – Tjue! Det blir tjue planter! Tusen?
– Er du vill, lo Samir. – Hvor mange belger blir det på hver plante? Kanskje tjue?
– Ja, og så er det kanskje fem erter i hver belg, sa Jenny.
– Samir smilte stort: – Kom igjen, stikk frøene i jorda! Jeg vil tygge tusen sukkererter!
De stakk frøene i jorda. De sådde. Samir tok opp en pose til og leste utenpå: Bønner.
– De kom først fra Peru, hørte de en stemme bak seg. Det var Hen. Hen sto fortsatt og reparerte glasskula.
– Jeg vil så kikerter, sa Jenny. – Jeg elsker hummus! Og vi kan lage falaffel eller steike dem som godteri.
Da hørte de Hens stemme igjen: – Kikerter kan ikke vokse i Norge. Det er for kaldt. Kikerter vil ha mye varme og mye regn. Reis til India eller Pakistan eller Midt– Østen. Eller kjøp ei pakke i butikken.
– Men linser kan vi så, sa Samir. – Da kan vi lage suppe.
– Nei, sa Hen. – Linser har vært dyrka av folk i ti tusen år, men det er i Tyrkia og i mange andre varmere land enn Norge.
– Men soya da, sa Jenny. – Vi trenger å så soyabønner, vi kan steike soyakaker til middag og lage olje til salaten.
– Nei igjen, sa Hen. – Soyaplanter vokser ikke i Norge. Det er for kaldt. Butikken selger bønner og olje.
– Da sår vi ekstra mye sukkererter og bønner som tåler bedre at det er kaldt, sa Samir. – Og gulrøtter!
– Ja, det er fint med litt frø, sa Jenny og åpna en pose.
Der kom Hens stemme igjen. Hvordan kunne Hen høre alt de snakka om?
– Det er fint med mye frø. Menneskene i verden spiser frø hver dag.
– Jeg spiser ikke erter hver dag, lo Samir. – Og jeg er ikke ei høne heller, som går og plukker frø på bakken. Han klukka vakkert som ei høne.
– Nei, men du spiser kanskje brød?
– Ja, sa Samir.
– Det kommer fra korn, og korn er frø. Du spiser kanskje ris?
– Ja.
– Ris er frø. Eller mais?
– Ja.
– Mais er frø. Eller nan?
– Ja.
– Ja, det er laget av mel, og mel er laget av knust korn, og det er frø. Havregryn er frø. Nøtter er frø. Peanøtter er frø. Gulrøtter, epler, appelsiner ...
– Vi spiser alt det du forteller der, sier Jenny. – Ikke si mer. Jeg blir sulten på peanøtter!
Hen retta seg opp. Hen sto stille en stund – og sa: – Frøet er finere enn gull og sølv. Frøet er vår venn!
– Er frøet for oss? Lager planter frø for at mennesker og dyr skal få mat, lurte Samir på.
– Nei, planter lager frø for at det skal bli flere nye planter. Inni frøet er det et plantebarn. Det kommer ei ny plante ut av frøet. Blomsten kan visne og dø. Men frøet lever videre og kan bli en ny blomst.
– Samir tok en pose med frø. – Gulrot, leste han. – Plantebarn. Finere enn gull og sølv, dem sår vi!
De sådde gulrøtter, sukkererter og bønner. Stakk frø ned i jorda og la jord oppå. Henta vann og tømte over. Hen reparerte romskipet. Ei humle fløy bort til løvetann-blomsten. Men hva gjorde Katt? Katt var stille. Katt hadde vært stille hele tida. Katt putta noe i jorda. Var det et stort frø? – Hva er det? Hviska Jenny. – Det likner på en peanøtt? Se – et skall med to peanøtter i?
– Det vokser vel ikke peanøtter i Norge, hviska Samir tilbake.
– Kanskje det er noe fra planeten deres, sa Jenny. – Planeten ved den røde sola Proxima Centauri!
Stemmen til Hen kom bak dem.
– Dere trenger ikke kjøtt, når dere har frø, sa Hen.
– Jo, deilig kylling, sa Samir.
– Deilig lammegryte, sa Jenny.
– Deilig pølse, sa Samir.
– Deilig kjøttkake, sa Jenny.
– Kjøtt lager muskler i dere, sa Hen. Det er proteinene i kjøttet som gjør det. Men bønner og erter og linser har også proteiner som lager muskler.
– Proteiner?
– Ja, proteiner. Erteplantene lager proteiner, sånne som er i kjøtt.
– Er det mulig?
– Ja.
– Proteiner i kjøtt og i erter?
– Ja, det er sant. Dere kan takke Risobium.
– Det klarer jeg ikke si, sa Samir.
– Det er ikke vanskeligere å si Risobium enn kjøttkake.
– Men hva er det?
– Det er noen små vesener som heter bakterier. Risobium-bakterier. De bor i noen små kuler på røttene til erteplantene. De tar nitrogen som er i lufta og inn i kulene og spiser det. Planta trenger nitrogen for å vokse. Det trengs nitrogen for å lage proteiner. Det blir mye proteiner i ertene og bønnene. Som belønning får bakteriene leve og spise av planta. Det betyr at de er avhengig av hverandre, begge har fordeler. Planta og bakteriene lever i en symbiose.
– Nå måtte Samir tenke en stund. Kjøtt har proteiner. Erter og bønner har proteiner. – Nå har jeg en ide! sa han plutselig. Kanskje det går at å lage kjøttboller på plantene! Kanskje det kan vokse kjøttboller på planter! Protein-boller!
Hen smilte. – Det går fint an.
Så gikk Hen tilbake til romskipet og fortsatte å reparere. Jenny og Samir så på hverandre: – Hvor går det fint an? På jorda? Eller på planeten Mo-lo der Hen og Katt kom fra? Eller var det bare tull?
Samir tok ei ert og så på den: – Hei, lille frø! Bli ei stor plante med mange kjøttkaker!
Jenny lo. – Erter, mener du. – Ja, sa Samir. – Men du veit hva Risobium finner på!
Men hva Katt holder på med, må du bare gjette. Kanskje du får svar en annen gang?