Avskjedsgaven
Det ble tidligere mørkt om kveldene. Det nærmet seg vinter. Jenny og Samir står ute og ser opp på den mørke, blå himmelen. Den er full av stjerner. Hen og Katt er der også.
– Et sted der oppe er Proxima Centauri, sa Jenny.
– Den røde sola, sa Samir.
– Vi kan ikke se den herfra, sa Hen. – Den er for langt unna. Men jeg må si dere noe. Katt og jeg må reise hjem. Vi må si farvel.
– Nei, ikke reis! Vi har ikke kjørt med kula inne i fisk og ikke i fugl!
– Ikke i mennesker eller maur eller potetblomster heller, sa Jenny. Dere kan sikkert bo hos oss!
– Tusen takk, men dere trenger ikke reise inn i fisk og potetblomst. Dere veit det viktigste allerede. Hva mener du? sa Samir.
– Ja, og hvorfor kom dere hit, sa Jenny. – Dere skulle fortelle seinere. Og nå er det blitt seinere.
– Vi skal fortelle, sa Hen. – Men kanskje vi skal ta en siste tur med romskipet? For å se på stjernene på himmelen og på jorda?
De gikk inn i glasskula og satte seg. Katt trykte på knappene i beltet sitt, og de steg til værs mot den mørke himmelen og stjernene.
Under seg så de lysene fra alle vinduene. Mellom husene gikk det veier, og veiene hadde lamper som lyste. Både stjernene og lysene blinket litt.
– Det er fint å se på, sa Samir. – Så mange mennesker!
– Ja, sa Hen. – Mange mennesker som vil ha det bra. De fleste vil gjøre gode og kloke ting hvis de kan. Hvis de får lov. Det er derfor vi kom hit.
– Hva mener du? Reiste dere så langt for å treffe snille? Er det så mange slemme hos dere, spurte Jenny.
– Nei, nei. Dette handler om planeten vår. Mo-lo. Den får lys fra ei sol som skinner med rødt lys. Sola er gammel. De fleste planetene i verdensrommet har slike gamle soler. Vår sol har brent lenge. Derfor skinner den rødt. Det som lever på planeten vår, er ikke likt det som lever på planeten deres. På vår planet er alle opptatt av det som lever. Vi passer på det. Men hvor lenge går det? Vi reiser til andre planeter, fordi vi lurer på: Er det vann der? Hvor varmt er det? Hvor kaldt? Hva lever der? Er det planter? Er det insekter og dyr? Går noen på to bein? Eller seks? Er det stein og jord? Vi ser også i de store teleskopene våre. Slik så vi dere.
– Har dere visst noe om oss, spurte Samir.
– Ja, vi har fulgt med på planeten jorda. Vi har sterke apparater som vi kan se jorda med. Vi har sett at dere har alt. Vann, jord, stein, dyr, insekter, mennesker, fugler – alt. Og den er veldig vakker. Vi har lurt på: Er det noen mennesker på planeten jorda som forstår hvor fin den er? Som blir glade og begeistret og vil vite mer? Vi så at dere to, Jenny og Samir, forstår. Vi kom til dere.
– Forstår? spurte Samir og Jenny i munnen på hverandre. – Forstår hva da?
– Ja, som forstår hvordan alt er nødvendig og alt har en oppgave. Og nå har dere sett mer. Dere har sett hvordan en meitemark er inni. Dere forstår hvordan den spiser og blander jord.
– Jeg hadde aldri trodd at de brune, små markene har lagd jorda på jorda, sa Jenny.
– Nettopp. Det er det jeg mener, sa Hen.
– Jeg visste ikke at humlene og biene gjør sånn at vi får epler og tomater og blomster, sa Samir.
– Og jeg visste ikke at et frø er ei plante som lever videre, sa Jenny, og at frøet er både slutten og begynnelsen.
– Og at frø må få lov til å spire, sa Samir.
– Alt henger sammen med alt, sa Hen. – Dere forstår det. Alt har en oppgave, alt betyr noe. Små bakterier som Risobium kan jo til og med hjelpe erteplanter med å lage proteiner, som kroppen til mennesker og dyr må ha.
– Det er jo egentlig fantastisk, sa Jenny.
– Veldig morsomt å tenke på, faktisk, sa Samir.
– Men jeg må jo også si, sa Hen, at sjøl om dere ikke trenger å reise sammen med Katt og meg inn i fisk og fugl og potetblomst for å forstå, så kan dere likevel lære hvordan fisk og fugl og potetblomst ser ut inni. Dere finner ut hvordan.
– Nå skal vi hjem og fortelle at på jorda er det mennesker som forstår det som er viktig å forstå.
– Det er ikke bare oss, sa Jenny.
– Klassen vår, sa Samir.
– Og mange andre, sa Jenny.
– Ja, det er virkelig bra, sa Hen. – Vi vil takke dere for at dere har vært så hyggelige mot oss fremmede. Tusen takk.
– Dere er ikke fremmede mer nå, sa Samir.
Plutselig hørte de en ukjent stemme. Hvor kom lyden fra? Det var Katt! De hadde aldri før hørt Katt snakke. – Vi takker dere, sa Katt. – Dere skal få en gave.
Katt holdt et skrin i hendene. Det var så fint. Det blinket og strålte og så ut som sølv og gull og perler og diamanter.
– Dere får skrinet nå, men dere må vente med å åpne det til vi har reist.
– Å! Tusen takk! Ååååå! sa Jenny og Samir i munnen på hverandre.
Katt styrte romskipet ned mot bakken. De tok farvel enda en gang. Det var trist, syntes Jenny. Samir så heller ikke glad ut.
Romskipet lettet. De vinket. Hen og Katt vinket. Brått forsvant de opp mot himmelens soler.
Og der sto Jenny og Samir, aleine i mørket.
– Vi må åpne skrinet!
De løftet lokket forsiktig opp. De kunne ikke se hva det var. Øynene ble blendet av lys. Gnister sprutet opp som små lyn og blanke stråler. Hva var det? Hvorfor?
Det sluttet å gnistre og lyse. Da så de noe rundt som lå i skrinet. Ei kule? Et sukkertøy? Et smykke?
De tok det ut. Forsiktig. Luktet.
Jenny så på Samir. Samir så på Jenny. Det datt ut av dem, – samtidig:
– FRØ?
Slutt