Avskjedsgaven
Det er snart vinter.
Samir og Jenny står ute og ser.
De ser på himmelen.
Det er tusenvis av stjerner.
Hen og Katt er der også.
– Jeg må si dere noe, sa Hen.
– Katt og jeg må reise hjem.
– Nei, ikke reis!
– Vi må se inni flere dyr, Sa Jenny
– Hen smilte og sa: – Vi må hjem.
Men kanskje vi skal ta en siste tur med romskipet?
Katt trykte på knappene i beltet sitt,
og de steg til værs.
Over dem var stjernene.
Under var det lys fra alle husene.
– Så mange mennesker! sa Samir.
– Ja, sa Hen. – Og de fleste vil gjøre gode
og kloke ting hvis de får lov.
Det er derfor vi kom hit.
– Hva mener du? Er det så mange
slemme hos dere, spurte Jenny.
– Nei, nei. Vi tenker på planeten vår.
Sola vår er rød.
Det som lever på planeten vår,
er ikke likt det som lever på jorda.
På vår planet passer alle på det som lever.
Men hvor lenge går det?
Vi reiser til andre planeter, fordi vi lurer på
hvordan det er der.
Er det liv?
Vi ser også i de store teleskopene våre.
Slik så vi dere.
– Har dere visst noe om oss, spurte Samir.
– Ja, vi har fulgt med på planeten jorda.
Vi har sett at dere har alt.
Vann, jord, stein, dyr, insekter,
Mennesker og fugler – alt.
Og den er veldig vakker.
Vi har lurt på:
Forstår menneskene hvor fin den er?
Vi så at dere to, Jenny og Samir, forstår.
Dere blir glade og begeistret
og vil vite mer.
Derfor kom vi hit.
– Forstår?
spurte Samir og Jenny på likt. – Forstår hva da?
– Jo, som forstår hvordan alt er nødvendig
og alt har en oppgave. Og som blir glad
og begeistret for å vite mer om det.
– Jeg hadde aldri trodd at meitemark
har lagd jorda på jorda, sa Jenny.
– Nettopp. Det er det jeg mener, sa Hen.
– Og at frø må få lov til å spire, sa Samir.
– Alt henger sammen med alt, sa Hen.
– Nå skal vi hjem og fortelle at på jorda er det mennesker som forstår det som er viktig å forstå.
– Det er ikke bare oss, sa Jenny.
– Klassen vår, sa Samir.
– Og mange andre, sa Jenny.
Plutselig hørte de en ukjent stemme.
Det var Katt!
De hadde aldri hørt Katt snakke.
– Vi takker dere, sa Katt.
– Dere skal få en gave.
Katt holdt et skrin i hendene.
Det så ut som sølv og gull og perler og diamanter.
Katt styrte romskipet ned mot bakken.
De tok farvel enda en gang.
Det var trist.
Romskipet lettet.
Hen og Katt vinket og forsvant.
Der sto Jenny og Samir, aleine i mørket.
– Vi må åpne skrinet!
De løftet lokket forsiktig opp.
De kunne ikke se hva det var.
Det gnistret og lynte og lyste.
Øynene ble blendet av lys.
Så kunne de se.
Hva var det?
Ei kule?
Et sukkertøy?
Et smykke?
De tok det ut. Forsiktig.
Kjente på det og snudde på det.
Luktet.
Jenny så på Samir.
Samir så på Jenny.
Det datt ut av dem, – samtidig:
– FRØ?