Da Jenny og Samir ville bli med gjessene til Afrika
Jenny, Samir, Hen og Katt er ute i hagen. Det er blitt kaldere, særlig om natta. Det er is på dammen. Det er høst. Vinteren nærmer seg.
Jenny er ikke glad. – Jeg synes det er trist om høsten. Sommerfugler og humler blir borte. Blomster visner. Bladene faller av trærne. Alt dør! Alt er slutt! sa Hen. – Det må vi undersøke!
– Min hypotese er at vi bare finner ei mus som skal fryse til is, sa Samir.
– Det er best at vi er små når vi undersøker, sa Hen. – Da kommer vi nærmere. Bli små!
Alle tre ble små, men ikke Katt. Katt studerte is og fisk. De dyttet gresset til side og gikk sakte.
Jenny stoppet – Se! Humle! Den er død! Hva var det jeg sa!
– Men kan humler finne blomstersaft om vinteren, spurte Hen.
– Nei, det er jo maten deres, sa Jenny.
– Hva har denne humla gjort i sommer, spurte Hen.
– Flydd til mange tusen blomster og tatt med blomsterstøv, vel. Det visste Jenny.
– Ja, og hun har gitt mat til hundrevis av nye, små humler, sa Samir. – Og hun har passa på dronninga. Og dronninga har laget nye dronninger.
– Og hvor er dronningene nå?
– De har gjemt seg og ligger og sover!
– Og hva har de i magen?
– Eggceller og spermceller!
– Og hva kan de gjøre når de våkner om våren?
– De kan legge egg og lage nye humler!
– Så hva har alt arbeidet til denne døde humla ført til?
– At humler lever videre, enda det blir vinter og ikke noe mat, ropte Samir.
– OK, humler, men alt det andre dør, sa Jenny.
– Er det sånn at høsten og vinteren gjemmer våren, spurte Samir.
– Det kan du godt si, sa Hen. – Det er for at naturen ikke skal fryse i stykker om vinteren
– Men hvordan er naturen blitt så smart, lurte Jenny på.
– Det er det som er utvikling, sa Hen. – Evolusjon er et annet navn. Sakte, sakte, sakte, i millioner av år, har det vært noen insekter som har klart seg der det er kaldt, som hos dere i Norge. Kanskje de har hatt litt mer pels, kanskje de har ligget nedi bakken og ikke frosset i hjel, mens mange andre har dødd. Da får de som lever, nye barn. De som lever, har kanskje fått litt smartere kropper, og så får de flere barn. Så langt om lenge og lenger enn langt, i tusen år og millioner år, blir det sakte noen insekter og noen dyr som klarer seg i det kalde landet. Det er evolusjon. Utvikling.
Se, en bokstav på himmelen, pekte Samir.
Bokstav? – Ja, en V! Fuglene lager en bokstav! Det er V! V for Vår!
– Se! De bytter plass, sa Jenny. – Hører du hvordan de roper og snakker sammen! Jeg tror jeg skjønner det! «Jeg er sliten! Bytt plass!»
– Hen gikk bort til dammen, der Katt lå på isen og studerte en fisk.
Fuglene fløy ned mot bakken bak huset. Jenny og Samir gikk forsiktig bort dit. Gåseflokken gikk og spiste gress. – De spiser før de flyr videre, hvisket Samir. – Vi er små, vi går nærmere!
– De skal sikkert til varmere land for å finne mat når det er vinter her, sa Jenny. – Kanskje de kan ta med noen trær!
– Tuller du, sa Samir.
– Nei, jeg tuller ikke. Vi kan gi dem et frø fra bjørka, og hvis det spirer og blir et tre i Afrika, så får det mange tusen frø, og de kan bli mange trær.
– Vi finner mer, sa Samir. – Vi gir dem en bukett med blomster! Jeg mener frø fra blomster!
De løp rundt og fant mange frø. De bar frø bort til fuglene, fram og tilbake, og ingen så dem. Nå var haugen med frø stor. Jenny listet seg bort til ei gås. Den bøyde seg ned for å nappe gress. Jenny tok et frø og klarte å putte det innimellom fjærene på vingen til gåsa. Hun tok et til og et til. – Ta med trær, tenkte hun. – Ta med blomster.
Ei gås kom og spiste av haugen med frø. Ei gås til gjorde det samme.
– Dette blir fint, sa Samir. – De kommer til å bæsje bjørk og selje og epletrær og geitrams og løvetann og hvitveis hele veien til Nord-Afrika og Iran!
– Nei, det gjør de ikke.
– Jo, de gjør de. Egentlig, så.
Jenny ble plutselig i godt humør. – Vi blir med!
– Tuller du?
– Nei, tenkt så gøy, vi kan bare gjemme oss i fjærene til gåsa! Der er det varmt og godt, det har jeg lest!
De listet seg bort til den nærmeste gåsa som fortsatt spiste gress og frø. Den kunne ikke se dem. – Vi klatrer oppover beina, sa Jenny. – Kom!
Da hørte de Hen. Jenny! Samir! Bli store!
De ble store. Fuglene skreik høyt, flakset med de store vingene og lettet og fløy vekk.
Hen var også blitt stor. Hen kom bort til dem: – Jeg skjønner at det var fristende å bli med gjessene. Men det hadde vært farlig for dere. Det går an å falle av når vinden blåser. Det kan hende noen ikke klarer å fly så langt, de faller ned i havet. Så jeg måtte stoppe dere.
– Ok, sa Jenny. – Ok, sa Samir.
Hen snudde seg og gikk tilbake til Katt. – Det var kanskje bra at Hen stoppa oss, sa Samir. – Kanskje Hen redda livet vårt, sa Jenny. – Vi må takke. Hen kan få blomster.
– Det er ingen blomster, sa Samir. – De er visne.
– Men ikke døde for bestandig, sa Jenny. – Vi plukker!
Noen minutter etter kom de til bort til Hen. – Takk for at du stoppa oss, sa Jenny. – Vær så god, her er blomster til deg! sa Samir. I handa hadde han mange frø. Jenny også.
– Tusen takk, sa Hen. – Frø er det aller fineste.
– Akkurat dalte ei fjær ned fra lufta. Den landet ved siden den døde humla. Den var hvit og grå og blank og pen. Jenny plukket den opp. Fjæra var litt bøyd som en båt. Hun tenkte litt. Hun sa: – Hen, kan du ikke gjøre oss små igjen? – Jo, sa Hen. Fjæra lå på bakken. Jenny og Samir klatret oppi og la seg. Koselig, mumlet Samir. – Min hypotese var visst feil. Ingen døde mus. Han sov. – Min også, hvisket Jenny. – Alt lever. På en eller annen måte.