Det kommer et romskip
Nå skal du få høre en fortelling om Jenny og Samir. De går i samme klasse og er venner. Akkurat nå er de ute i en liten hage. De skal så frø. De vil ha sukkererter. De spiser sukkererter nå. De har kjøpt dem i butikken. Men hvis de sår sjøl, blir det veldig mange og nesten gratis.
– Nam! Det beste jeg vet! smiler Jenny. Når hun tygger, kommer det en knasende lyd. Hun får vann i munnen. Saft. Som smaker deilig.
– Samir er helt enig. – Vi graver først, og så sår vi. Jeg tenker vi får tre tusen sukkererter.
Jenny skulle ta en til. En grønn, sprø belg. Det gjorde hun ikke. I stedet skjedde dette:
Kræsj! Brak! Brekk! Knus! Noe veldig stort og blankt landet i full fart i treet. Noe fløy ut. Var det mennesker som falt ut? Falt de ut av ei kule? Var kula av glass? Falt den ned fra et fly? Var det farlig? Hva skjedde?
Jenny klarte ikke å snakke. Samir klarte ikke å snakke. De stirret. De lyttet.
En person hang i ei grein. En lang katt hang et annet sted.
– En rar person, hvisket Jenny. – Den har lange ører!
– Er rar katt, hvisket Samir. – Den har sko!
– Har mennesker lange ører som en rev, hvisket Jenny.
Personen hoppet ned. Katta hoppet ned. De kom sakte mot Jenny og Samir. Personen la handa over hjertet sitt og sa: – Vær ikke redde. Vi kommer i fred.
– Den snakker samme språk som oss, hvisket Samir til Jenny.
– Hei! sa Jenny. Stemmen var tynn.
– Hei! sa Samir. Han snakket forsiktig.
Katta sa ingenting. Katta skrudde på hjul og skruer på beltet sitt. Og smilte. – Skummelt, tenkte Samir. – Dette er ikke normalt. Dette er noen som har kledd seg ut. Er det noen fra skolen?
Personen snakket igjen. – Jeg heter Hen. Dette er Katt, sa han og pekte på den store katta. – Dere lurer på hvem vi er og hvor vi kommer fra. Det skal jeg fortelle. Vi har reist langt. Vi har reist forbi mange planeter. Dere har sikkert hørt om Neptun, Uranus, Saturn, Jupiter og Mars. Vi har kjørt forbi alle for å komme hit til jorda.
– Går det an? sa Jenny.
– For oss går det an, sa Hen. – Vår planet ligger utenfor Neptun. Vår planet går i bane rundt en annen sol enn deres. Vår stjerne heter Proxima Centauri på deres språk. Vår sol er rød. Vår planet heter Mo–lo. Folket på jorda vil gjerne finne oss. Men de har ikke klart det ennå. Men vi har oppdaget jorda for lenge siden. Vi har veldig gode teleskoper. Vi kan se dere og komme til dere. – Men, men hvorfor kom dere akkurat hit? spurte Jenny.
– Har dere kjørt feil? spurte Samir.
Personen Hen rista på hodet. – Vi ville komme hit. Vi ville komme til dere. Vi vet at dere er Jenny og Samir.
– Hvorfor?! ropte Jenny og Samir. – Vi har ikke gjort noe galt. Vi skal bare så frø i bakken. Vi vil ha sukkererter. Vi bare graver. Vi liker blomster. Vi er ikke slemme mot dyr heller.
– Vær ikke redde! sa Hen og smilte. – Vi kommer til dere fordi dere er gode mennesker. Vi kan ikke fortelle alt ennå. Dere skal kanskje få vite det siden.
– Men hvorfor kan dere snakke språket vårt? Spurte Jenny.
– Vi har teleskoper som er så sterke, at vi kan både se og høre menneskene på jorda, sa Hen. Derfor har vi lært språket til alle. På vår planet kan vi forstå alle språk. Vi kan snakke alle språk.
– Alle? sa Samir. – Språket til alle på jorda?
– Ja. Alle.
– Men hvordan kunne dere reise i den tynne glasskula der? lurte Samir på Han tenkte at det bare var tull, det Hen sa. Det var opplagt bare ei glasskule. Kula hadde sikkert bare kommet ned med en fallskjerm fra et fly.
– Nei, sa Hen. – Vi kom ikke med et fly. Dere tror dere ser ei kule. Dere tror dere ser glass. Det dere ser er laget av et fjell på vår planet. Fjellet er ikke av stein. Det er ikke av glass. Det er ikke av jern. Det er laget av gzi–gzy. Gzi–gzy er sterkt. Det kan bli stort og lite. Det kan bruke energien som er i verdensrommet. Det kan høre hva jeg sier og gjøre det jeg vil. Det dere kaller kula er oppkalt etter gzi–gzy. Jeg kan oversette det til norsk: Det er mu–lig. Vi har reist med mu–lig.
Jenny syntes dette var for rart. Hun måtte spørre mer. – Har dere trær? Blomster? Sukkererter? Humler?
– Hen smilte. – Vi har vann. Vi har andre trær og planter og dyr enn dere. Men vi vet hva dere har.
Hen pekte på en blomst. – Ta på disse brillene, sa Hen. – De er laget av fjellet gzi–gzy.
Jenny så på mange ting. På bakken sto det et vakkert, blått badekar. I badekaret var det et stort dyr som badet i gult skum. – Krokus, sa Hen.
Hun så en stor gul blomst på et tre. De rare brillene gjorde blomsten kjempestor. Så rart! Hun så hundre små gule stilker med kuler på. – Mange gule hannblomster, sa Hen. – Eller gutter, hvis du skjønner det bedre.
Mellom stilkene var det mange små grønne krukker, og ut av krukkene kom det dråper. Det så ut som vann. – Sukkervann, sa Hen. – Nektar. Mat.
Jenny så mer. Åj! Der landa det et digert dyr på blomsten! Et dyr med pels! Svart! Svart og gult! Blomsten rista og skalv og kasta gult støv over hele dyret. Dyret hadde et langt, svart våpen! Et spyd! Eller hva var det? Det store dyret stakk våpenet sitt i den grønne krukka med saft. – Sugerør, sa Hen bak henne. – Lang tunge. Snabel!
Dyret stakk snabelen sin bort til ei ny, grønn krukke. Der var det en dråpe. Dyret sugde den i seg. Så gjorde den det igjen. Sugde opp dråper fra de små grønne krukkene.
– Det store dyret blir gulere og gulere, sa Samir. – Blomsterstøv, sa Hen. – Pollen.# – Dyret klør seg, sa Samir. – Dyret skraper av seg det gule støvet. Det ser ut som det skyver støvet ned i noen kurver på knærne! – Dyret samler blomsterstøv, sa Hen. – Mat.
– Dyret er like stort som meg, sa Jenny. – Kan vi gå hjem? – Du burde se mer, sa Hen.
– Nå flyr dyret, sa Jenny. Dyret så tungt ut. Det fløy videre. Ikke langt. Til treet ved siden av. Der var det grønne blomster. Mange små grønne blomster sto tett i tett. – Hunnblomster, sa Hen. – Eller jenter, om du skjønner det bedre. Hen sto ved siden av henne. Hvordan kunne Hen se alt, enda ikke han hadde sånne briller på?
Dyret landa. Jenny så at det gule støvet fra pelsen til dyret ble klint på de grønne blomstene.
– Blomsterstøv fra hannblomst til hunnblomst, sa Hen. –Pollinering. Blir frø.
Jenny så at det var mange grønne krukker mellom blomstene her også. Små krukker med dråper av saft. – Veldig mye saft i disse kulene, sa Jenny.
– Nå flyr den vekk! – Det ser ut som det bærer tungt!
– Nektar i magen og pollen i kurver, sa Hen. Så klart det er tungt å bære så mye mat. Dyret trenger mat. Og dyret skal gi mat til dem som skal bli nye dyr. Dyret jobber fra morgen til kveld.
Jenny og Samir tok av seg brillene. Jenny ble litt svimmel. Det var rart å se vanlig igjen. – Hva var det vi så på, spurte Samir.
– Hvor er det digre dyret, lurte Jenny på.
– Hadde dere med dere dyret fra planten deres, spurte Samir. Dette skulle han fortelle på skolen i morgen!
– Der er det, pekte Hen.
Jenny og Samir så bare ei humle, som surra rundt på blomstene til seljetreet.
– He? Ei vanlig humle? Vanlige seljeblomster?
– Det ser helt vanlig ut, sa Hen. – Ikke noe å bry seg om, ikke sant? Men når du ser, virkelig ser, da ser du merkelige ting. Merkelige.
De ga brillene tilbake. – Kan vi få låne dem mer, spurte Samir. – Kanskje, sa Hen. – Eller kanskje lære å se alt uten dem?
Jenny hadde vært så opptatt med det digre dyret, nei humla, at hun hadde glemt at Hen og Katt kom fra en annen planet og snakka språket deres. Hun hadde spurt før, men hun skjønte det ikke. Hun spurte igjen. – Hvorfor kom dere hit?
Katt skrudde på skruer og små hjul i beltet sitt. Katt sa ingenting. Hen smilte og sa: – Dere får vite det. Siden. Vær tålmodig. Tiden er din venn.